Til ettertanke!

Så denne historien på facebook og ville bare dele den med dere

Til ettertanke

En dag , når jeg var ny på ungdomsskolen, så jeg en gutt fra min klasse som var på vei hjem fra skolen. Han het Jonas. Det så ut som han bar alle bøkene sine. Jeg tenkte for meg selv, hvorfor vil noen ta alle bøkene med seg hjem på en fredag? Han må virkelig være en nerd.
Jeg hadde planlagt en ganske fin helg (fest og spille fotballkamp med vennene mine i morgen ettermiddag), så jeg ristet på hue og gikk videre.

Når jeg gikk der, så jeg en gjeng med gutter, som kom løpende mot ham. De løp på ham, slo alle bøkene ut av hendene hans, og sparket beina vekk under ham så han landet rett i søla. Brillene hans for av ham og jeg så de landet ca ett par meter i fra ham.
Han så opp og jeg så en forferdelig tristhet i øynene hans. Jeg følte virkelig synd på ham, så jeg løp bort til ham. Mens han krøp rundt for å finne brillene sine, så jeg tårer i øynene hans. Når jeg gav brillene til ham, sa jeg;
De der typene der er noen tullinger. De skulle hatt juling!
Han så på meg og sa;
Hei, takk! Det var et stort smil i ansiktet hans.
Jeg hjalp ham med å plukke opp bøkene hans, og spurte ham hvor han bodde. Det viste seg at han bodde jo i nærheten av meg så jeg spurte ham hvorfor jeg ikke hadde sett ham før. Han fortalte at han hadde gått på en privatskole frem til nå. Jeg ville aldri hengt sammen med noen fra en privatskole før.
Vi pratet hele veien hjem, og jeg bar bøkene hans. Han viste seg faktisk å være en ganske kul type. Jeg spurte ham om han ville være med å spille fotball på lørdag med meg og vennene mine. Han sa ja.
Vi holdt sammen hele helgen, og jo mer jeg ble kjent med ham, jo mer likte jeg ham. Vennene mine synes det samme.

Mandag morgen kom, og der var Jonas igjen med sin svære stabel med bøker. Jeg stoppet ham og sa,
For en type du er, du kommer til å bygge noen svære muskler med den svære stabelen med bøker med deg hver dag!
Han bare lo, og gav meg halvparten av bøkene.

I løpet av de neste 3 årene ble Jonas og jeg bestevenner. Når vi var i avgangsklassen, og drev å funderte på videregående, bestemte Jonas seg for å gå allmennfag, mens jeg tenkte på handelsgym. Jeg visste at vi alltid ville være venner, og avstandene imellom oss ville aldri bli et problem. Han ville bli lege, og jeg tenkte på bedriftsøkonomi og å satse på fotballen.

Jonas var den som utmerket seg i vår klasse. Jeg ertet ham stadig vekk om at han var en nerd.
Han var nødt til å forberede en tale for avslutningen på skolen. Jeg var så glad det ikke var meg som måtte gå opp på podiet å tale.

På avslutningsdagen, så jeg Jonas, han så flott ut.
Han var en av de gutta som virkelig fant seg selv i løpet av ungdomsskolen. Han var gjennomført og så faktisk stilig ut med briller. Han hadde med flere jenter å gjøre enn meg, og jentene elsket ham. Uh! Noen ganger var jeg virkelig sjalu.
I dag var en av de dagene. Jeg kunne se at han var nervøs i forbindelse med talen han skulle holde. Så jeg gav han et klapp på skulderen og sa;
hallo tøffing, dette blir kjempebra!
Han så på meg med en av disse blikkene (et virkelig takknemlig et), og smilte.Takk! sa han.
Når han begynte talen, renset han stemmen, og begynte.

Avslutningsdagen er en dag som er til å takke dem som har hjulpet deg gjennom disse tøffe årene. Dine foreldre, dine lærere, dine slektninger, kanskje en trener, men aller mest….dine venner. Jeg er her for å fortelle at det å være en venn for noen, er den største gave du kan gi dem.
Jeg skal fortelle dere en historie.
Jeg så da på min venn med vantro når han stod der å fortalte historien om den første dagen vi møttes.
Han hadde planlagt å ta livet av seg selv den helgen. Han foralte om hvordan han hadde ryddet ut av skapet sitt på skolen, så moren skulle slippe å gjøre det etterpå, og at han bar bøkene hjem. Han så direkte på meg, og gav meg et lite smil.
Heldigvis, og i takknemlighet ble jeg reddet. Min venn reddet meg fra å gjøre det mest ufattelige .

Jeg hørte et gisp ut blant mengden av folk , når den stilige, populære gutten fortalte om sitt svakeste øyeblikk.
Jeg så hans far og mor så på meg med det samme takknemlige smil.
Ikke før i dette øyeblikk skjønte jeg dybden av dette.

Aldri undervurder kraften i dine handlinger. Med en liten gest kan du forandre en annens liv. Til det bedre, eller verre. Vi er alle gitt å kunne påvirke hverandre på en eller annen måte.
Se etter det gode hos andre!

Du har nå to muligheter;
1) Fortell denne historien videre til andre, eller
2) Glem det, og oppfør deg som om det ikke rørte ved dine følelser.

Som du kan se tok jeg valg nr 1.
Husk alltid;

VENNER ER ENGLER SOM REISER OSS OPP PÅ BEINA NÅR VÅRE VINGER HAR PROBLEMER MED Å HUSKE HVORDAN DE SKAL FLY !

Stikkord

 

Ikke kødd med kvinner!!

CIA hadde en ledig stilling som leiemorder. Etter at alle bakgrunnssjekker, intervjuer og tester, var det tre personer igjen.

Før siste avgjørelse ble tatt ble en av mennene ført fram til en metalldør, der de gav ham en pistol. Vi må vite om du følger dine instruksjoner, uansett omstendighet.
Inne i rommet kommer du til å finne din kone sittende i en stol. Drep henne. «Mannen sa «Dette må være en spøk, jeg kunne aldri drepe min kone. «Da sa agenten «Da er du ikke rette mann for jobben.»

Den andre mannen fikk samme instruksjoner.
Han tok en pistol og gikk inn i rommet. Alt var stille ca fem minutter, så kom mannen ut med tårer i øynene.
«Jeg prøvde, men jeg klarer ikke drepe min kone» Da sa agenten «Du har Ikke det som trengs, dra hjem med din kone, du».

Til slutt var det kvinnens tur.
Hun fikk samme instruksjoner, å drepe sin mann.
Hun tok pistolen og gikk inn i rommet. Det ene etter det andre skuddet hørtes, for så å høre lyden av skrik, slamring og noe som smalt mot veggene.
Etter et par minutter ble alt stille. Døren ble langsomt åpnet, og der sto kvinnen. Hun tørket svette av pannen og sa: «Pistolen er jo ladet med løsskudd, så jeg måtte slå ham i hjel med stolen!»

Moral: Ikke kødd med kvinner !!

Stikkord

 

Ånden i lampen

En selger, en kontorassistent og deres sjef er på vei til frokost, da de finner en antikk oljelampe. De gnir på den og en ånd kommer ut. Ånden sier: «Takk for at dere slapp meg ut… Jeg vil nå gi dere hver ett ønske»

«Meg først, meg først» sier kontorassistenten… «Jeg vil til Bahamas, seile rundt i en speedbåd og slett ikke tenke over livets problemer» – POFF! – og borte var hun.

«Meg nå, meg nå» sier selgeren. «Jeg vil til Hawaii – slappe av på stranden med egen personlig massøse og drikke uendelig mange Pina Colada’er – og møte mitt livs kjærlighet» – POFF – og borte han også.

«OK, så er det din tur!» sier ånden til sjefen.Sjefen: «Jeg vil bare ha de to tilbake på kontoret etter frokost»

Moralen: La alltid sjefen snakke først!

Stikkord

 

Tro på Jesus

«I am forced to believe in Christ because I can find no reason, whatsoever, not to.»

Stikkord

 

En far en sønn og et esel

En mann gikk ut sammen med sønnen sin og kjøpte et esel. De var glade og fornøyde begge to der de gikk og trakk dyret med seg. Så kom en bonde ridende på hesten sin og han ropte: «Dere er to dumminger! Tenk å gå på bena! Ihvertfall kunne én av dere ri på eselet!»

Sønnen sa: «Mannen har jo rett. Sett deg opp på eselet du, far.» Jo, faren satte seg på eselet og så ruslet de videre. Så kom en kone forbi. Hun ristet på hodet og sa: «Du er ikke en snill far! Der sitter du og rir og lar den svake lille sønnen din gå!»

Faren steg ned han og lot sønnen ri på eselet. To gamle gubber kom forbi på veien og de sa til hverandre: «Se på den unge friske fyren, han lar den gamle faren sin gå der å traske!»

Vel, da satte faren seg opp på eselet bak sønnen. Nå var de to på eselryggen. Deretter møtte de en ung jente som så på dem og sa: «Fy for en skam! Tenk å la det vesle dyret bære to store tunge mannfolk. Hvis det hadde vært rettferdighet til, så hadde dere to båret det stakkars dyret!»

Hva skulle de gjøre nå mon tro? Jo, de surret føttene sammen på eselet og så stakk de en stang igjennom og løftet eselet opp og bar det.

Hvor lenge de bar eselet og hvor lang vei de hadde å gå, er det ingen som vet for ingen har skrevet det opp og fortalt det.

Stikkord

 

Just a Reminder

Dear Friend,

As you got up this morning, I watched you and hoped you would talk to me, even if it was just a few words, asking my opinion or thanking me for something good that happened in your life yesterday, but I noticed you were to busy trying to find the right outfit to put on and wear to work. So I waited.

When you ran around the house getting ready, I knew there would be a few minutes for you to stop and say hello, but you were too busy.

At one point you had to wait fifteen minutes with nothing to do except sit in a chair. Then I saw you spring to your feet, I thought you wanted to talk to me, but you ran to the phone and called a friend to get the latest gossip.

I watched as you went to work and I waited patiently all day long. With all your activities I guess you were too busy to say anything to me.

I noticed before lunch you looked around, maybe you felt embarrassed to talk to me, that is why you didn’t bow your head. You glanced three or four tables over and you noticed some of your friends talking to me briefly before they ate, but you didn’t. That’s okay, there is still more time left, and I have hope that you will talk to me even yet.

You went home and it seems as if you had lots of things to do. After a few of them were done you turned on the TV. I don’t know if you like TV or not, just about anything goes there & you spend a lot of time each day in front of it, not thinking about anything, just enjoying the show. I waited patiently again as you watched TV and ate your meal, but again you didn’t talk to me.

As you did your homework I waited again, as you did what you had to do. At bedtime I guess you felt too tired. After you said goodnight to your family you plopped into bed and fell asleep in no time. That’s okay, because you may not realize that I am always there for you.

I’ve got patience more than you will ever know. I even want to teach you how to be patient with others as well. Because I love you so much, a long time ago I left a wonderful place called Heaven and came to Earth. I gave it up so that I could be ridiculed and made fun of. I even died so you wouldn’t have to take my place. I love you so much that I wait everyday for a nod, a prayer, a thought or a thankful part of your heart. It is hard to have a one-sided conversation. Well, you are getting up again and once again I will wait with nothing but love for you hoping that today you will give me some time. Have a nice day!

Your friend, Jesus

Stikkord

 

Matt. 18.20

Kirketjeneren satt og døste ved siden av kollektbøssa.

Det var en varm dag og en lang preken. Presten var ung og likte å høre sin egen stemme. Under en preken kan man som kjent godt sitte med gjenlukkede øyne uten å få dårlig rykte. Og kirketjeneren hadde rutine.

Dagens tekst var fra Matt. 18.20. «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.»

Det knirket i døra. Ganske svakt riktignok… Kirketjeneren rynket pannen. Sikkert dåpsfolk… Men han tok feil. Det stod en neger i døråpningen. En høy, radmager neger. «Hysj,» sa kirketjeneren, «vet du ikke at dette er en kirke for hvite?»

Den andre svarte ikke, bare stod og stirret framfor seg med store, sørgmodige øyne.

«Ut med deg!» hveste kirketjeneren. «Vil du se å komme deg ut, din svarte gærning!»

Under alt dette hadde presten fortsatt å preke. Bare et par løftede øyenbryn viste at han la merke til det som skjedde. Men de som satt på de bakerste benkene, hadde snudd seg.

Negeren stod fortsatt ubevegelig. Men blikket hans begynte å gli over menigheten. Øynene flakket ikke, de søkte. En etter en møtte de blikket hans, en etter en vendte de seg bort. Så møtte presten øynene hans, og det ble stille i kirken.

Kirketjeneren var den første som brøt forhekselsen. I et sprang var han borte hos den formastelige. Og nå hvisket han ikke lenger.

«Ut!» skrek han. «Ut, din dumme svarting. Kan du ikke lese? Ser du ikke oppslaget på døra? Dette er en hvit kirke.» Han tok et godt tak i skulderen på den fremmede og ville dra ham med seg ut. Men negeren rikket seg ikke.

Menigheten knurret. Et par av mannfolkene reiste seg halvt opp. Presten kremtet. «Jeg tror det er best du går,» sa han, og så forlegent i golvet, «denne kirken er bare for hvite. Ingen fargede får slippe inn her.»

«Har dere ikke kjerker nok for dere sjæl?» var det en som ropte.

Kirketjeneren gjorde et nytt forsøk på å skyve negeren ut. To mann fra bakerste benk kom til for å hjelpe. «Få ham ut,» ropte en ung pike. «Se hvordan han står og stirrer på oss. Å Gud, få ham ut!» «De blir verre og verre for hver dag,» utbrøt en eldre dame. «Tenk at vi ikke kan få være i fred for dem selv her i kirken.»

En av mennene gikk tett opp til negeren, ristet knyttneven opp i ansiktet på ham og sa: «Sånne som deg skulle en binde etter bilen og trekke gjennom søla. Se og pell deg ut før jeg drar til deg!»

Negeren stod fortsatt like rolig, og den andre av de to mennene gjorde det som den første hadde lovet. Hele menigheten riste seg. En smal stripe blod rant nedover haken på negeren, men fremdeles hadde han ikke sagt et ord.

«Er du stum?» brølte han som hadde slått. «Svar når en hvit mann spør deg.»

Presten klubbet med salmeboka. «Vi må huske på at vi er i Guds hus,» stammet han. «Skynd dere nå og få ut dette mennesket, slik at vi kan fortsette.»

Kirketjeneren åpnet døra, og sammen med sine to hjelpere fikk han halvveis skjøvet, halvveis løftet negeren utenfor.

Forbipasserende stoppet nysgjerrig opp.

Snart var det samlet en hel liten flokk rundt kirketrappen.

«Skulle vært moro å gi deg en omgang,» sa han som ikke hadde slått, «bare for å høre om det var låt i deg.»

«Hva gjelder det?» ropte folk. «Hva er det som står på?»

«Denne forbanna svartingen kom inn og ville starte bråk i kjerka.»

Negeren var fortsatt taus, men øynene var blanke av tårer.

En kvinne lente seg fram og spyttet ham i ansiktet. «Det pakket,» hveste hun, «de skulle henges alle sammen.»

Flokket presset seg stadig nærmere. «La oss begynne med han der!» var det en som ropte. «La oss dukke ham i tjære og sette fjær på ham!»

«Faen ta det skabbete pakket.»

Men nå dukket det opp to politimenn. Bevæpnet med køller og pistoler brøytet de seg vei gjennom flokken av tilskuere, tok obligatorisk judogrep på negeren og førte ham bort til en ventende bil.

Samme kveld ble han erklært skyldig i gudsbespottelse og dømt til døden av en enstemmig jury.

Bøddelen sa etterpå til sin kone: «Det var et merkelig menneske. Han sa ikke et eneste ord under hele rettssaken. Bare stod der og så på oss med disse store, varme hundeøynene sine. Men selv om han var aldri så mørk i huden, tror jeg ikke han var ordentlig neger. En slags bastard kanskje. Men du skulle sett hendene hans! Han hadde et dypt sår i hver håndflate – som om noen hadde moret seg med å drive nagler gjennom dem. Stakkars jævel.»

Teksten er hentet fra Tor Åge Bringsværd: Rundt solen i ring (1967)

 

EN HISTORIE OM LIVET

«En venn av meg åpnet en eske som han hadde hentet på sin kones
kontor. Innholdet var pakket inn i silkepapir. «Det her sa han, er
ingen vanlig pakke, det er undertøy.» Han kastet papiret og tittet på
det eksklusive undertøyet. «Hun kjøpte det første gangen vi reiste til
New York for åtte eller ni år siden. Hun brukte det aldri, hun skulle
spare det til et «spesielt tilfelle». «Bra, jeg tror dette er et
spesielt tilfelle». Han gikk frem til sengen og la det sammen med de
andre klærne hun skulle ha på seg i sin begravelse.

Konen hans hadde akkurat gått bort. Han snudde seg mot meg og sa:
«Spar ingenting til et spesielt tilfelle, hver dag er et spesielt
tilfelle.»

Jeg tenker fortsatt på disse ordene. De har forandret livet mitt. Nå
leser jeg mer og vasker mindre. Jeg setter meg på terrassen og ser på
landskapet, uten å tenke på ugresset i hagen. Jeg bruker mer tid på
familie og venner, og mindre tid på jobben. Jeg har forstått at livet
må være å nyte av erfaringer, og ikke et overlevelseskurs. Jeg sparer
ingenting lengre. Jeg bruker krystallglassene mine hver dag. Jeg tar
på meg min nye jakke når jeg skal til butikken om jeg har lyst. Jeg
sparer ikke på bruken av min nye parfyme for spesielle anledninger,
jeg bruker den hver gang jeg føler for det. Uttrykket: «En dag» og «En
av de første dagene», holder på å forsvinne ut av ordforrådet mitt. Om
noe er verdt å se, høre eller gjøre, vil jeg se det, høre det eller
gjøre det. NÅ!!

Jeg er ikke sikker på hva min venns kone hadde gjort om hun visste at
hun ikke skulle være her i morgen, som vi alle tar for gitt. Jeg tror
hun hadde kontaktet familien og sine nærmeste venner. Hun hadde
kanskje ringt noen gamle venner for å be om unnskyldning og gjort opp
for noe gammelt bråk. Jeg tror også hun hadde gått ut for å spise
kinamat, for det var hennes favoritt.

Det er de ugjorte småtingene som uroer meg, om jeg fikk vite at min
tid var bestemt. Det uroer meg at jeg sluttet å besøke gode venner,
som jeg «en dag» skulle ta kontakt med. Det uroer meg at jeg ikke
skriver de brev som jeg skulle skrive «en av de første dagene». Det
uroer og gjør meg litt trist at jeg ikke har sagt til mine foreldre,
søsken eller barn, ofte nok hvor glad jeg er i dem. Nå forsøker jeg
ikke å forsinke, holde tilbake eller spare på noe som kunne berike
våre liv med latter og glede. Og hver dag sier jeg til meg selv, at «i
dag er en spesiell dag». Hver dag, time og minutt er spesiell».

Om du får denne beskjeden, er det fordi noen bryr seg om deg, og
antageligvis er det en person du bryr deg om. Om du er helt opptatt,
og ikke kan sende dette til andre personer, og sier til deg selv at
jeg skal gjøre det «en dag». Se opp!!! Noen av «disse dagene» kommer
aldri.

LIVSINSTRUKSJONER:

Spis mye ris.

Gi mennesker mer enn de forventer seg, og gjør det for at du liker det.

Lær deg ditt favoritt dikt utenat.

Tro ikke på alt du hører, gi ikke bort alt du eier og sov ikke så lenge
som du skulle ønske.

Når du sier «Jeg elsker deg», så vær oppriktig.

Når du sier «Jeg er lei meg», så se personen inn i øynene.

Vær forlovet i minst 6 mnd før du gifter deg.

Tro på kjærlighet ved første blikk.

Le aldri av andres drømmer.

Elsk dypt og inderlig, du kan bli såret, men det er den eneste måten å
leve livet komplett på.

Om du ikke er enig, vær likevel lojal.

Døm ingen pga sine slektninger.

Snakk sent, men tenk fort.

Om noen stiller deg et spørsmål du ikke vil svare på, le og spør
hvorfor de vil vite det.

Husk på den største kjærligheten og den største suksessen, innebærer
den største risikoen.

Ring din mamma.

Si prosit, når du hører noen nyser.

Husk de tre «R» : Respekt mot deg selv, Respekt mot andre,
responsibility (ansvar) for alle dine handlinger.

La ikke en liten misforståelse, ødelegge et stort vennskap.

Når du oppdager at du har gjort feil, rett det opp snarest.

Le når du svarer i telefonen, slik at den som ringer deg hører at du ler.

Gift deg med en mann/kvinne som du liker å snakke med, når dere blir
gamle, kommer det å snakke å være viktigere enn mye annet.

Bruk litt tid for deg selv.

Husk på at stillhet ofte er det beste svaret.

Les flere bøker, og se mindre på TV.

Lev et bra og verdig liv. Senere når du blir gammel, og husker det som
har vært, kan du nyte det for andre gang.

Tro gjerne på Gud, men lås alltid bilen din.

En kjærlighetsfull atmosfære hjemme er viktig. Gjør alt du kan for å
skape et rolig og harmonisk hjem.

Om du ikke er enig med din kjære, se på situasjonen som den er nå, og
ikke som den har vært.

Les mellom linjene.

Lær bort det du kan, det er en måte å oppnå udødelighet.

Vær snill mot vår planet.

Be, det finnes en ubeskrivelig kraft i en bønn.

Avbryt aldri noen som prøver å be deg om tilgivelse.

Legg ikke nesen i bløt.

Stol aldri på en mann/kvinne som ikke lukker øynene når du kysser han/henne.

Reis en gang i året, til et sted du aldri har vært.

Om du tjener mange penger, ta vare på dem og hjelp andre mens du lever.
Dette er den største tilfredsstillelse rikdom kan gi deg.

Husk på at å ikke oppnå det du ønsker, kan være et lykketreff.

Lær deg alle reglene, men bryt noen etter hvert.

Husk på at det beste forholdet er der kjærligheten mellom to personer
er større enn behovet den ene har av den andre.

Bedøm din suksess i forhold til det du må avstå for å få den.

Klem fra meg!

Stikkord

 

Konvoluttslikking !!!

Denne historia fikk jeg på mail en tid tilbake jeg bare synes at en er skikkelig bra. Jeg har ikke slikka noen konvolutter siden for å si det sånn!
___________________________________________________
I used to work for an envelope company. Our plant supervisor used to work in the Chicago plant and told us not to lick the envelopes because they would often find dead rats at the bottom of the glue barrel (after thousands of envelopes had been glued and shipped). EEWW!
——————————————————

I work in a factory and we have 2 employees who used to work in an envelope factory. They told me that when the machine jams up, they use whatever water is handy to thin out the glue. This includes water that they just mopped the floor with. Since then, I’ve avoided licking envelopes…
————————————————————-

1.) If you lick your envelopes… You won’t anymore!!! A woman was working in a post office in California. One day she licked the envelopes and postage stamps instead of using a sponge. That very day the lady cut her tongue on the envelope. A week later, she noticed an abnormal swelling of her tongue. She went to the doctor, but they found nothing wrong. Her tongue was not sore or anything. A couple of days later, her tongue started to swell more, and it began to get so sore, that she could not eat.

She went back to the hospital, and demanded something be done. The doctor took an x-ray of her tongue and noticed a lump. He prepared her for minor surgery. When the doctor cut her tongue open, a live cockroach crawled out!!!! There were roach eggs on the seal of the envelope. The egg was able
to hatch inside of her tongue, because of her saliva. It was warm and moist…
This is a true story reported on CNN.
———————————————————–

2.) Andy Hume wrote: «Hey, I used to work in an envelope factory. You wouldn’t believe the things that float around in those gum applicator trays. I haven’t licked an envelope for years!»
———————————————————–

3.) To All: I used to work for a print shop (32 years ago) and we were told NEVER to lick the envelopes. I never understood why until I had to go into storage and pull out 2500 envelops that were already printed for a customer who was doing a mailing and saw several squads of roaches roaming around
inside a couple of boxes with eggs everywhere. They eat the glue on the envelopes. I think print shops have a harder time controlling roaches than a restaurant. I always buy the self-sealing type. Or if need be, I use a glue stick to seal one that has the type of glue that needs to be wet to stick.

 

Et tegn fra Gud?

En kvinne og en mann var innblandet i en bilulykke, en veldig alvorlig og
stygg kollisjon. Begge bilene deres ble helt ødelagt, men når de omsider
har krabbet seg ut av vrakene så sier kvinnen:
‘Så, du er en mann, det var interessant. Jeg er en kvinne. WOW! Se på
bilene våre! Det finns ingenting igjen og vi er helt uskadd.

Dette må være et tegn frå Gud på at vi skal fortsette å treffes og
bli venner og leve lykkelige i sammen alle våre dager.’
Smigret svarer mannen:
‘Å ja, jeg holder med deg. Dette MÅ være et tegn fra Gud!’

Kvinnen fortsatte:
‘Og se på det her, her er også et annet mirakel. Min bil ble helt ødelagt,
men denne vinflasken gikk ikke i stykker. Gud må ha villet det slik at vi
skal drikke denne vinen og feire vårt gode hell.’

Deretter ga hun flasken over til mannen. Mannen nikker og er enig
med henne i det, åpner flasken og drikker opp halvparten og gir
deretter flasken tilbake til kvinnen. Kvinnen tar flasken, setter på korken
og gir den tilbake til mannen.
Mannen spør:

‘Skal ikke du drikke noe?’
Kvinnen svarer:

‘Nei takk. Jeg tror jeg skal sitte her og vente på politiet…’

Takk for mailen Eivind